Du står med ryggen til meg, noen meter unna, litt for deg selv. Du ser ut som om du lytter etter noe langt borte. Så snur du deg plutselig og ser inn i meg, samtidig med at du gjør et nesten umerkelig kast med hodet. Alt i meg stopper opp. Du smiler ikke, men de grønne øynene dine gjør det, svakt, nesten umerkelig. Det er som om du ser rett igjennom meg.
Jeg er fanget i et usynlig kraftfelt og kan ikke røre meg. Du ser på meg med et blikk som bærer preg av både gjenkjennelse og motstand. Jeg vet allerede nå at du kan såre meg med et eneste blikk, knuse meg bare ved å la være å se på meg.
Munnen din kruser plutselig i et lite smil, som om du vet noe jeg ikke vet. Jeg føler meg utlevert når du ser på meg, noe i blikket ditt forteller meg at du vet hvem jeg egentlig er. Samtidig ser jeg et eggende mørke i deg, noe tilbakeholdt som gjerne vil slippe ut.
Du må være en galskap for alle som kommer i berøring med deg.
Jeg vet at du er begynnelsen på noe jeg ikke burde slippe inn i livet mitt, men det er deg eller ingenting. Allerede nå føles alt tomt uten deg.
Du virker uanfektet av alt rundt deg, også av meg, og det er kanskje det som gjør det: Du trenger ikke å hevde deg, du trenger ikke å bli sett — og nettopp derfor er du umulig å overse. Så vender du deg bort, nesten umerkelig, som om du bare flytter vekten fra den ene foten til den andre. Jeg følger deg med øynene, men du forsvinner bak skuldrene til de andre gjestene før jeg rekker å skjønne at jeg har mistet deg.
Jeg blir stående og se ned i gulvet mens jeg tenker ut fortsettelsen.
Det går noen minutter, og så er du brått ved siden av meg, med et glass i hånden.
Jeg ser på deg.
De grønne øynene dine er alvorlige og skjuler mange hemmeligheter. Blikket ditt er fast og rolig, men under den rolige overflaten er det noe annet som dirrer. Jeg ser et glimt av uro, et svakt, utemmet drag som bryter gjennom når du ser litt for lenge. Det er ikke bare hemmeligheter der. Det er vilje, det er sult. Blikket ditt utfordrer og lokker. Det er noe farlig i det – ikke truende, men besettende, som en stille invitasjon man ikke helt forstår før man allerede har svart på den. Som om du vet akkurat hva du gjør, og samtidig later som om du ikke gjør det.
Det rødbrune håret ditt bærer preg av motstand. Det ligger ikke pent. Det vil ikke ligge pent, det faller der det selv vil. Noen lengder stopper brått ved kinnet, andre fortsetter nedover skuldrene. Luggen din er korte, uregelmessige striper som faller ned over pannen og noen ganger ned i øynene, og akkurat nå skyver du luggen til side med en rask hånd.
Noe skjelver inni meg. Dette er begynnelsen på alt.
Så smiler du.
Til meg.
Du ser på meg som om du allerede vet hvem jeg er på innsiden.
Etter noen timer stilner musikken i festlokalet, og stemmene er ikke like høye lenger.
Jeg forlater benken og går ned mot vannet.
Og der, i skumringen, står hun og ser ut over havet.
Hun hører meg komme og snur seg sakte.
– Du igjen, sier hun.
Jeg stanser et par meter fra henne.
– Jeg prøvde, sier jeg.
– Hva da?
Hun ser på meg, men blikket er vanskelig å lese.
– Å glemme deg.
Det kommer nesten et smil hos henne, men det forsvinner før det får feste.
– Og?
– Det gikk ikke.
Stillhet. Vannet slår svakt mot steinene nedenfor oss. Hun vender blikket bort igjen, ut mot mørket som legger seg over havet.
– Du burde vært flinkere, sier hun lavt.
– Og du burde gjort det lettere.
Hun ler kort, men det er uten glede.
– Jeg gjør ingenting lett, sier hun.
– Det har jeg merket.
Jeg tar et skritt nærmere. Hun trekker seg ikke unna, men jeg ser i kroppen hennes at hun registrerer det. Det er som om hvert lille valg mellom oss betyr noe.
– Hvorfor sa du det? spør jeg. – Det du sa i stad.
– Hva da?
– At jeg skulle glemme deg.
Hun trekker pusten dypt, som om hun vurderer svaret sitt nøye.
– Fordi det er det riktige.
– For hvem?
Hun svarer ikke med en gang. I stedet snur hun seg helt mot meg nå. Blikket hennes er roligere, men også mer direkte.
– For deg, sier hun.
– Du kjenner meg ikke.
– Nei, sier hun. – Men jeg kjenner typen.
Det treffer litt hardere enn jeg hadde ventet.
– Og hva slags type er jeg?
Hun lar blikket gli over meg, ikke vurderende, mer som om hun prøver å plassere meg et sted hun allerede har bestemt seg for.
– En som tror at dette er starten på noe.
– Og hva tror du det er? spør jeg.
– Et feilspor, fortsetter hun rolig. – Noe du kommer til å tenke på senere og lure på hvorfor du ikke bare forsvant.
– Du virker ganske sikker? sier jeg.
– Jeg er det.
Jeg smiler svakt.
– Det er ganske pussig.
– Hva da?
– At du sier jeg skal glemme deg, og likevel står du her og snakker med meg.
Den treffer.
Hun svarer ikke med en gang.
– Jeg går snart, sier hun.
– Det gjør jeg også.
Stillhet igjen. Tyngre nå. Tettere.
Hun holder blikket mitt. Lenge.
Så sier hun, nesten uhørlig:
– Du gjør det vanskelig.
– Det går begge veier. Jill sier du ødelegger alt du rører ved.
Jeg registrerer en uro i blikket hennes, og hun rister på hodet.
– Ja, det høres ut som Jill.
– Hva skjedde mellom dere? spør jeg.
Alicia lar blikket gli ut over vannet før hun svarer:
– Det kommer an på hvem du spør. Jill er veldig flink til å plassere skyld.
Et vindkast får håret hennes til å danse. Jeg merker at jeg står for nær, at alt i kroppen min vil strekke hånden ut, røre ved henne.
– Så jeg får ikke vite noe? spør jeg.
– Dette er ikke noe som angår deg, Adrian. Jeg må forresten stikke nå.
Hun snur seg, og begynner å gå. Jeg sier kjapt:
– Jeg er nødt til å treffe deg igjen.
– Nei, det det er du ikke. Dessuten orker jeg ikke trøbbel.
– Jeg er ikke trøbbel.
– En mann som deg er alltid trøbbel.
Alicia går videre, og jeg følger etter:
– Hvor bor du? Ikke si at du bor her ved sydkysten.
– Oldham.
– Takk Gud. Har du et mobilnummer?
Hun stanser og snur seg:
– Det har jeg sikkert, men jeg tror ikke det er noen god ide å gi det til deg.
Jeg gir henne det innøvde smilet som pleier å åpne stengte dører.
– Da får jeg vel sørge for at du tar feil, sier jeg. – Hva er forresten det verste som kan skje? At du får lyst til å se meg igjen? Dessuten kan jeg jo late som om jeg aldri fikk nummeret ditt.
Hun prøver å kvele en latter, men får det ikke til.
– Du gir deg visst ikke? sier hun.
– Aldri i verden. Du kan gi meg nummeret nå, eller du kan ligge resten av natten og angre på at du ikke gjorde det. Kom igjen. Det er ikke mye jeg ber om, Alicia. Jeg ber bare om noen tall.
Hun smiler oppgitt:
– Greit, du vinner. Men bare så du vet det: Jeg svarer ikke på kjedelige meldinger.
– Da får jeg skjerpe meg. Det er lenge siden noen har satt så høye krav til meg.
Hun ler, rister sakte på hodet og ser på meg med et blikk som om hun har gitt opp å vinne denne duellen.
Jeg gir henne mobilen. Hun holder blikket mitt noen sekunder før hun ser ned og taster inn tallene. Hun himler svakt med øynene, men et lite smil leker fortsatt i munnviken.
– Sånn, sier hun lavt, og rekker meg mobilen.
Jeg gir henne hånden og sier alvorlig:
– Vi ses igjen, Alicia.
Hun rister litt på hodet og sier hvem vet.
Så går hun videre.
Inn i natten, inn i mørket.