– Du snakker om meg som om du kjenner meg. Hva i huleste vet du om meg?? Du vet ingenting, Adrian.
– Så fortell meg noe da.
Hun trekker på skuldrene:
– Hva vil du vite?
– Kanskje hva du driver med og lever av?
Hun virker litt motvillig når hun svarer:
– Jeg skriver, men kan ikke leve av det.
– Så du er forfatter??
– Det er vel noe som snille venner kaller meg. Så ja, jeg er vel en slags forfatter. Har utgitt en novellesamling og to diktsamlinger.
– Er du berømt?
Hun ler.
– Jeg er nok mer usynlig enn berømt. Jeg er lett å overse, og det synes jeg er helt greit.
– Det tror jeg ikke mye på, Alicia. Du later som om du gjemmer deg, men du er en som vil bli funnet.
Det ligger en stille protest i blikket hennes som nå har blitt smalere og avmålt.
– Du kjenner meg ikke, Adrian, så du burde være forsiktig med sånne påstander.
– Du har vel rett i det. Men jeg kjenner igjen mørket når jeg ser det i et ansikt.
Det kommer en vag trussel i øynene hennes. Det oppstår plutselig en kald og klam stillhet mellom oss. Jeg leter etter noe å si og finner en vei videre:
– Så hvorfor skriver du?
Hun trekker pusten. Så snakker hun sakte, som om hvert ord er et valg:
– Fordi jeg trenger å forstå alt det jeg ikke får til å si høyt.
Jeg nikker.
– Det er jo ingen dårlig grunn, sier jeg.
– Det er en ensom grunn.
Jeg er fasinert av svarene hennes, og jeg smiler. Munnen hennes kruser i et lite smil tilbake, som om hun vet noe jeg ikke gjør.
– Jeg skriver. Det betyr at jeg vet mer enn jeg sier. Og at jeg ser mer enn jeg burde.
– Ser hva da?
– For eksempel at du er en ung mann som bærer på mye sorg.
Jeg trekker på skuldrene:
– Det kan man vel si om de fleste mennesker.
Hun studerer meg lenge, som om hun vurderer om hun gikk for langt.
– Kanskje, sier hun stille. – Men hos deg er det veldig tydelig, selv om du gjemmer deg ganske godt bak rollen din. Det er som om du hele tiden holder pusten under vann.
Jeg kjenner hvordan noe i brystet strammer seg.
– Jeg kjenner mennesker, fortsetter hun, og stemmen hennes er rolig, nesten varm. – Og jeg kjenner igjen den måten du reagerer på når noen kommer deg for nær. Du er redd for å slippe noe ut. Eller slippe noen inn.
Jeg ler stille, uten glede.
– Og dette ser du bare fordi du skriver?
– Jeg ser det fordi du ikke skjuler det så godt som du tror. Og fordi jeg vet hvordan det ser ut når noen kjemper for å holde sammen et indre som allerede har sprukket litt i kantene.
Ordene hennes treffer for hardt og brått. Jeg ser ned i hendene mine.
– Du snakker som om du vet noe om meg som jeg ikke vet selv.
– Kanskje gjør jeg det, hvisker hun.