– Jeg er her fordi jeg er rette mann for den jobben dere annonserer, sier jeg.
– Det var store ord, sier hun.
– Men så er jeg også stor, svarer jeg, og registrerer at det idiotiske forsøket på å være morsom ikke faller i smak. Det er noe i måten hun studerer meg på som sier at hun ikke lar seg imponere så lett. De skarpe blå øynene bak de sorte brillene vandrer opp og ned kroppen min. Leppene er sammenpresset, som om hun holder tilbake en kommentar. Den venstre munnviken peker litt ned.
Jeg selv er gullende ren og nybarbert, kledd meg passe har jeg også gjort, og jeg smiler mitt bredeste smil.
Damen i kontorstolen heter Jill Cavanagh og er stram i maska:
– Hvorfor i all verden skal jeg ansette en fyr som bare buser inn på kontoret mitt og later som om han er verdensmann? Jeg har ikke innkalt deg til intervju en gang.
– Det er fordi den mannen har overlevd et ganske tøft liv på loffen gjennom Europa og samlet mye livserfaring, svarer jeg. – Jeg vet en del om det å behandle mennesker, komme i kontakt med dem, lytte til dem og ikke minst skjønne meg på dem. Jeg er en menneskekjenner. Det er vel viktig for en salgskonsulent, ikke sant?
Hun smiler overbærende og stirrer lenge taust på meg. Vi måler hverandre med blikket. Stemmen hennes er ironisk:
– Da blir jeg plutselig interessert i å høre hva en menneskekjenner tenker om meg.
– Skal jeg være ærlig?
– Hvis du foretrekker det.
Jeg stirrer lenge på henne mens jeg resonnerer. Hun leder et importfima i kosmetikkbransjen, er kanskje også selve gründeren, hva vet jeg. Hun ligner en litt streng utgave av Naomi Watts, har derfor i alle år hatt beilere i kø, men det er ikke noen ring på fingeren hennes. Hun er garantert kresen og har dumpet mange menn, og hun har heller ikke tid til langvarige forhold. Hun er vel nå rundt de førti, men rakk kanskje ved et uhell å få et barn da hun var i tjueårene, før karrieren skjøt fart. Hun har garantert ikke flere barn, dertil er karrieren for viktig. Gutt eller jente? Sjansen min er femti-femti.
Jeg ser kjapt på fingrene hennes og begynner:
– Du har dumpet ganske mange menn fordi de ikke fikser suksessen din. De ville heller hatt en som tjener mindre enn dem selv og som jobber to dager i uka.
– Akkurat det der låter veldig klisjeaktig og er bare en kvalifisert gjetning som passer til veldig mange, selv om den i mitt tilfelle stemmer. Hva heter du forresten?
– Adrian, men kall meg gjerne Wolf. Gir du meg en sjanse til?
– Med den dype personlighetsanalysen din? Greit, kjør på.
– Den sammenknepne munnen din forteller meg at du ønsker å fremstå litt følelseskald og ha en profesjonell fasade, men vet du hva? Det behøver du ikke, for du utstråler autoritet og profesjonalitet straks man ser deg og du åpner munnen. Skal jeg gå videre?
Den høyre munnviken hennes viser antydning til et smil.
– Hvis du har veldig lyst.
– Du har en datter som du er en veldig omsorgsfull mor for.
Hun blir plutselig blek og trekker pusten:
– Jeg er steril.
Bæng.
Noen ganger er det best å holde munn.
– Beklager så mye. Jeg er veldig, veldig lei meg.
Hun gjenvinner raskt fatningen:
– Du kunne ikke vite det.
– Jeg tror jeg skal slutte her og nå med gjetteleken min, sier jeg skamfull.
Hun er raus og kommer meg til unnsetning:
– Det går greit. Du er tøff i trynet, som ungdommen sier, men det skal du ha: Du har også sjarm, du har stil, du ser godt ut, du har en pen fremtreden, og du er en god lytter som folk får tillit til. Og engelsken din er nesten perfekt, bortsett fra l-ene noen ganger.
– Den skal bli helt strøken. Har vi en avtale?
For første gang ler hun:
– En avtale? Om hva da? Et andregangsintervju?
– Jeg mente om ansettelse. Jeg vet at jeg er den mannen du ser etter.
Hun ler oppgitt.
– Selvtillit mangler du iallfall ikke, sier hun og kikker litt ned i skrivebordet. Så ser hun opp på meg, og jeg viser henne hele tannrekka. Hun klarer ikke å holde tilbake et smil, og hun kikker brått på mobilen. Hun sukker litt oppgitt og sier:
– Hva har du jobbet med før?
Jeg velger å være ærlig og gir henne hele historien om Burger King og alle småjobbene mine.
– Så det du har solgt før, er hamburgere og drinker?
– Det stemmer vel, sier jeg. – På tide å prøve noe nytt. Hva tenker du?
Hun ler igjen.
Jeg merker at jeg har henne og følger opp:
– Jeg tror du og jeg vil komme bra overens, sier jeg. – Jeg skal gi deg alt jeg har.
Det kommer noe nytt i øynene hennes, og ansiktet hennes sprekker opp i latter enda en gang. Borte er den avmålte forretningskvinnen, ut av skallet kommer en sjarmerende jente rundt de førti.
– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør dette, sier hun, men noe sier meg at du kanskje er rett mann. Men det er også noe annet i meg som sier meg at du kan være trøbbel.
– Jeg er trøbbel bare for folk som raner uskyldige mennesker.
Hun smiler litt, sitter taus lenge og vurderer. Til slutt sier hun:
– Greit. Du skal få en sjanse. To måneders prøvetid. Fem hundre pund i uka, pluss provisjon. Så får vi se. Men det sier jeg deg: Jeg krever lojalitet, jeg forventer at du leverer, og jeg vil se tall.
– Du kommer aldri til å angre.
– Det håper jeg virkelig ikke, sier hun og får tilbake den stramme munnviken. – Vi ses neste mandag klokken åtte.