På sensommeren 2004 finner jeg en landsby i Slovenia som sikkert bare de innfødte har hørt om. Jeg blir der i tre uker uten å vite hvorfor. For en slikk og ingenting leier jeg et rom i et gammelt hus med tre etasjer og knirkende trapper. Vertinnen, en kvinne i femtiårene, spør ikke hvorfor jeg er der. Hun bare nikker, som om hun har sett meg før i en annen utgave. Dagene her får en slags form: Jeg går turer, leser, skriver litt. Det er en fin tid. En kveld blir jeg invitert på middag hos naboene. Vi forstår ikke så mye av hverandre, men vi ler og drikker vin. En av dem som kan litt engelsk, spør om hva jeg driver med. Jeg vet ikke, svarer jeg. Jeg tror et øyeblikk at denne landsbyen kan være et hjem, men det går over, det går over. Jeg må finne et sted der jeg ikke bare er gjest … Neste morgen pakker jeg sammen og drar. Verten spør ikke om hvorfor og gir meg et eple fra hagen.
Årene går.
Jeg lærer Europa utenat.
Ingen venter på meg. Ingen savner meg. Ingen merker at jeg forsvinner.
Gjennom et bemanningsbyrå som lukter løgn allerede under første samtale, får jeg jobb som drueplukker i Bordeaux. Nøden tvinger. Vi er 18 individer som innkvarteres i en nedslitt bygning og stues sammen på ett rom om natten. Vi deler lukten av svette, våte klær og taus skam. Hver morgen klokken fem vekkes vi av en stemme som ikke spør, og vi plukker de jævla druene i fjorten timer, helt til fingrene sprekker og hendene dovner bort. Det kjennes som om ryggen aldri vil bli rett igjen. Termometeret nærmer seg 40 på de varmeste dagene, og skuldrene brenner. Pausene er få under den nådeløse solen som brenner nakken, ryggen, tankene. Vannet er rasjonert, og maten er brød og ris.
Sammen med andre lovlige og ulovlige innvandrere befinner jeg meg i helvete, i slaveriet 3.0, versjon 2004. Hver dag er det noen som kollapser, men vi blir minnet hele tiden om at vi kan erstattes og at det er kø av andre innvandrere som vil ha jobben hvis vi ikke orker lenger.
På den tredje dagen kommer jeg for første gang i snakk med ham.
Maurice.
Han jobber ved siden av meg. Han holder samme tempo hele tiden, banner ikke, tar ingen pauser utover dem vi får lov til. Bevegelsene hans er rolige, nesten økonomiske, som om han vet nøyaktig hvor mye kroppen tåler. Når druene glipper for meg og faller i bakken, plukker han dem opp igjen og legger dem i bøtta mi, uten å si noe. Blikket hans er vennlig, men ikke påtrengende.
Jeg selv sliter med teknikken, og druene fortsetter å havne utenfor bøtta. Jeg banner lavt, kjenner at irritasjonen vokser. Maurice ser det. Han viser meg et grep, en spesiell bevegelse med håndleddet, og etterpå havner druene der de skal.
– Du kan umulig være her for de usle pengenes skyld? sier jeg.
Et varmt smil glir over ansiktet hans. De brune øynene glinser i solen, pannen er blank av svette. Han er en vakker mann, rundt de førti, med et smalt, harmonisk ansikt. Varianten hans av engelsk er umiskjennelig fransk.
Maurice svarer ikke med en gang. Han løfter en klase, veier den kort i hånden, klipper den løs og legger den i kassen før han ser på meg igjen.
– Det stemmer nok.
Saksen klikker jevnt i hånden min. Bevegelsene sitter bedre nå, druene faller oftere der de skal. En veps surrer tett forbi øret mitt.
– Hvorfor i all verden er du her, da?
Han trekker på skuldrene, nesten umerkelig.
– Kanskje for å gjøre noe helt annet, noe som ikke krever så mange svar. Jeg vil gjerne kjenne på kroppen hvordan det oppleves å være fattig og måtte gjøre drittjobber som dette.
Jeg stanser et øyeblikk, lar klasen henge. Svetten renner langs ryggraden.
– Hva gjorde du før?
– Det jeg gjør akkurat nå.
– Du plukket vindruer?
Han ler.
– Nei. Jeg var stille mens andre snakket.
Jeg stopper opp, irriterer meg over at en klase glipper og faller i bakken. Jeg er visst ikke utlært ennå.
– Det gjør vel alle?
Maurice ser utover vinrankene. Åsene ligger bleke i varmen, lyset faller skrått mellom radene. Han plukker med samme rolige tempo, som om kroppen hans har funnet en egen rytme.
– Nei, sier han. – De fleste venter bare på tur til å snakke.
Vi arbeider videre. Insektene surrer. En klase treffer bunnen av kassen med et dumpt slag.
– Så hva hører man, da? sier jeg. – Jeg mener, når man virkelig lytter?
Han tørker pannen med baksiden av hånden før han svarer.
– Noen ganger det som folk ikke sier direkte.
– Kryptisk. Som hva da for eksempel?
Han legger klasen forsiktig ned.
– At mennesker som sliter, ikke nødvendigvis trenger mange råd, men først og fremst forståelse. Nok til at de orker å leve videre.
Vi arbeider side om side igjen. Insektene summer. Svetten renner fra tinningen og ned i øyet mitt. Jeg ser på ham og rekker ham hånden.
– Jeg heter Adrian.
Han bukker og sier Maurice.
– Du var psykolog? sier jeg.
Maurice smiler igjen, denne gangen uten varme.
– Nei. Jeg var prest.
Han ler av det forbausede blikket jeg setter opp.
– Hva skjedde? spør jeg.
Maurice tørker hendene langs buksen. Ser utover åsene.
– Jeg fant ut at Gud ikke trengte noen tolk.
Jeg nikker til den halv-vittige replikken.
– Du tror ikke lenger?
– Jo, så absolutt. Faktisk mer enn noen gang. Så det var ikke Gud jeg forlot, men en institusjon. Jeg trodde først at Gud ville ha meg der. Nå tror jeg han vil ha meg et annet sted.
– Sånn som her?
– For eksempel.
– Jeg regner med at du har sett og hørt mye rart?
– Det har jeg.
– Gjennom kirken?
– Gjennom mennesker.
Vi arbeider videre. Det er en god stillhet mellom oss.
Så spør jeg igjen:
– Angrer du?
– På hva da?
– At du sluttet.
Stemmen hans er lav og mild:
– Nei. Men jeg angrer på at jeg ikke sluttet før. Det er mye rart som foregår i det systemet jeg jobbet i.
En stemme roper at vi får en kort pause. Maurice og jeg løper inn i skyggen, synker ned i støvet uten å bry oss om noe annet enn vannet. Flaskene dirrer i de skjelvende hendene våre. Vi drikker raskt og grådig av det lunkne vannet, men det smaker likevel som himmelen.
Jeg er fascinert av den avhoppede presten og spør videre:
– Men du likte å lytte til mennesker som kom for å betro seg til presten?
– Det var meningsfylt – ja.
– Hva sa folk til deg i sjelesorgsamtaler?
– Alt tenkelig og umulig. Ting de aldri kunne sagt høyt til dem de levde sammen med.
Jeg stusser over det Maurice sier:
– Som hva da??
– At de for eksempel var redde for barna sine. At de egentlig ønsket å forsvinne fra alt ansvar for hjem og barn og bare dra av gårde.
Maurice har en egen evne til å gjøre meg nysgjerrig.
– Og hva sa du til folk som egentlig ønsket å forsvinne fra familien sin?
Han ser på meg, tar en liten pause før han svarer:
– Ingenting i førstningen.
– Nei vel. Men etter hvert …?
Han tenker litt før han svarer:
– At det finnes handlinger som er veldig vanskelig å tilgi, men som likevel har en forklaring og ikke oppstår i et vakuum.
Jeg kjenner noe presse i brystet.
– Du snakker som om du ikke er redd for hva folk kan finne på å gjøre?
– Jeg er mer redd for hva de kan gjøre hvis de ikke blir hørt, Adrian.
Vi drikker videre av flaskene og legger oss langflate på den støvete grusen. Stillheten som oppstår, er ikke pinlig. Jeg lukker øynene og forsøker å ta inn over meg det Maurice forteller.
Plutselig sier jeg:
– Hun dro da jeg var fire.
– Hvem da?
– Mamma.
Maurice reiser seg opp i sittestilling og snur ansiktet mot meg. Han åpner munnen, men venter. Det virker som om han leter etter den riktige fortsettelsen. Til slutt sier han:
– Det er veldig vondt å høre. Har du kontakt med henne?
Jeg rister på hodet og ser ned i bakken.
– Vet du hvor hun er?
– Nei.
Lang pause.
– Har du prøvd å finne henne?
– Nytter ikke. Hun kan være hvor som helst i verden. Og for å være ærlig, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg fant henne.
Maurice nikker taust.
– Jeg forstår.
Jeg ser for meg de to fotografiene jeg har av mamma. Så sier jeg:
– Hva slags menneske er det som reiser fra en fireåring?