Jeg våkner av høylytte stemmer utenfor rommet.
Atter en meningsløs dag.
Tomhet. Sorg.
Jeg åpner øynene og strever med å skjønne hva det abstrakte bildet på veggen skal forestille.
Stirrer i taket en times tid før jeg omsider reiser meg.
Jeg savner deg.
Det var så mye som kunne ha blitt av oss, men noe skjedde. Vi fablet om å skape et liv sammen. Eller kanskje er det bare jeg som husker feil – kanskje var det bare jeg som fablet om det.
Det første kysset, der i leiligheten din for fjorten år siden. (Det er dette øyeblikket som oftest kommer tilbake.) Den måten du trakk pusten på rett før du kysset meg, som om du ikke bare kysset meg, men valgte bort hele livet ditt et øyeblikk. Og så måten du alltid sa navnet mitt på, som om du uttalte et forbudt ord.
Jeg husker deg. Oftere, mer intenst og mer smertefullt enn tidligere. Ferdig med deg blir jeg aldri, og sorgen over oss to vil alltid følge meg.
Navnet ditt hvisker til meg mens jeg skriver. Jeg var glad i navnet ditt og er det fremdeles. Å se det eller tenke på det eller skrive det, slik som nå, gir meg en følelse av å være nær deg. Jeg skriver noe som du kanskje aldri skal lese, men har likevel en følelse av å nå fram til deg. Forstår du?
Ut, ut, ut.
To carabinieri ser på meg som om de vet. Jeg hater disse uniformene, de er overalt. Ikke glo tilbake, sier jeg til meg selv. Ikke gi dem noen grunn.
Jeg går innom en pantelåner med Prada-jakken jeg rappet fra Chiara. Han er av det kompromissløse slaget og gir meg bare 700 euro for jakken. – Herregud, den er verdt minst det tredobbelte, sier jeg. – Sei probabilmente un ladro. Esci di qui! Du er mest sannsynlig en tyv, så kom deg ut, sier han og peker på utgangsdøren.
De to kredittkortene må jeg skynde meg å bruke før de blir sperret. Jeg satser på at Chiara har valgt samme kode på begge kortene, og det viser seg at jeg har rett. Davide Cenci bugner av designerklær og eksklusive skinnsko, og i løpet av en time har jeg sikret meg en grandios kolleksjon for enhver anledning – som om jeg ikke hadde nok fra før. Halvparten av klærne og skoene bytter jeg i sedler hos en annen pantelåner, og jeg er nå godt forspent med kontanter som vil holde bra liv i meg den neste måneden. Slesken bak disken ber pent om legitimasjon (han er av et edlere slag enn mannen som kalte meg en tyv) og jeg viser ham det passet der jeg heter Wolf.
Alene.
Jeg vandrer alene gjennom Romas travleste gater.
Jeg liker det, bare forsvinne blant alle menneskene. Prøve å glemme hvem jeg er. Selv om jeg alltid vil savne deg, er jeg glad i ensomhet og vil forsvare dette privilegiet til det ytterste. Skulle det ikke være mulig for et menneske å leve alene? Hvorfor skal vi evig og alltid klamre oss til andre mennesker, mase oss inn i hverandres tilværelse, slenge byrdene våre over på andre og til gjengjeld valses ned av dem? Jeg har det bra alene. Jeg kan oppleve fremmede byer og landskap, spennende mat, opera, malerier, kirker og slott og fontener. Er ikke det et rikt liv i seg selv?
Jeg vil være alene.
Jeg vil ikke være alene.
Jeg savner deg.
Jeg savner deg så smertelig at jeg ikke klarer å uttale navnet ditt.
Klokken har blitt ett, jeg stanser ved en fortauskafe. Jeg bestiller en øl og drikker den i lange, grådige slurker. Det smaker som himmelen.
Jeg sitter og drikker og venter, men vet ikke hva jeg venter på.
Jeg får plutselig en ide og finner fram penn og notatbok fra skuldervesken. Jeg skriver. Det hjelper, og det hjelper ikke.
Jeg forlanger enda en øl, tenner en sigarett.
Jeg ser på menneskene som går forbi.
Jeg ser et forelsket par som kysser og ler, jeg ser en postmann som bærer en stor pakke, jeg ser en tigger som mangler tenner og som har mistet den ene armen, jeg ser en glatt fisk som spankulerer med en dokumentmappe i hånden, jeg ser et ektepar som i hver sin hånd leier et leende barn. En tanke slår meg: Hvorfor gjør egentlig disse menneskene det de gjør? Hvorfor går de her? Hva i huleste er meningen med det hele?
Jeg røyker opp pakken med sigaretter, tømmer tre nye øl og en Jack Daniels. Jeg går inn i en behagelig rus. Jeg ønsker å flykte langt vekk, miste hukommelsen, men tankene mine løper like fort som meg. Det fins ikke noe sted jeg kan dra uten å ha med meg tankene og de fragmenterte minnene. Så der sitter jeg i garnet og spreller. Alltid.
Jeg bestemmer meg brått for å ta metroen tilbake til hotellet. Reiser meg sakte opp for å gå til Ottaviano-stasjonen, som bare er bare to minutter unna. Gå helt rolig. Du er ikke full, du er klink edru. Edru, edru. Husk, du er edru, ikke full. Jeg hører mange stemmer i mylderet, men registrerer ingen ansikter.
Alltid på en T-banestasjon kommer tanken jeg ikke kan kontrollere: Spranget, tiden som står stille når jeg henger vektløs i det tomme rommet, kroppen som blir knust mot toget ... jeg drømmer ofte om det. En gang jeg var i Madrid, dyttet jeg en ung kvinne utfor perrongen og ned i skinnegangen. Jeg gjorde det bare for å hindre meg selv i å hoppe. Men jeg feilberegnet det hele, hun kastet seg i sikkerhet på den andre siden, og det ble et voldsomt oppstyr.
Dette er nattsiden av livet mitt.
Tilbake på hotellrommet med de psykedeliske fargene. Jeg orker ikke mer, jeg må reise videre. Ja, det vil jeg, jeg vil dra videre, stadig videre. Men hvor? Jeg henter fram italiakartet, lukker øynene og lar fingeren avgjøre. Den peker på Verona.
Jeg pakker de to koffertene og stiller meg i resepsjonen. Resepsjonistens livløse stemme sier grazie, signor Clarke når jeg taster inn koden på kredittkortet mitt, denne gang altså mitt eget fra Barclays Bank.
Jeg får min egen sovekupe på nattoget.
Jeg skriver.
Jeg minner meg selv om at det ikke blir noen lykkelig slutt. Bitene passer ikke sammen.
Du er ikke bare et savn – du er blitt en tilstand. Derfor må jeg skrive fortellingen om oss to, slik jeg husker den. Jeg må ha klarhet, forstå hva som egentlig skjedde og hvorfor. Nå vil jeg fortelle alt, sånn som det egentlig var. Alt skal fram i lyset, den sanne historien. Men den må nødvendigvis begynne med meg som hittebarn og de lange årene fram til jeg endelig møter deg.
Jeg må jo starte med begynnelsen …
Også et hittebarn har en begynnelse.