Jeg er min egen beste forkledning denne kvelden, og har googlet meg frem til Flavia Rooftop Cocktail Bar. I aften er det stil, Baby.
Jeg skanner klientellet, og blikket mitt lander til slutt på en førti-ish Emma Stone-kloning som henger over bardisken. Hun minner om et gjenglemt hittebarn eller en gjenstand noen har kastet fra seg, men utenpå den stramme genseren henger en Prada-skinnjakke. Også halskjedet er kostbart. Jeg observerer kvinnen fra det jeg tror er passelig avstand, og plutselig fanger hun blikket mitt.
Hun kan brukes.
Rolig, ikke for fort nå.
Jeg velger å først gå en lang runde gjennom lokalet. Vente, vente, være tålmodig. Deretter henter jeg rollefiguren opp av kjelleren, og vi kan begynne.
Jeg setter meg ved siden av henne, og tar fram våpenet: de uskyldige blå øynene og det mange mistolker som ufarlighet. Brunetten sluker agnet: Hun prøver å virke likegyldig og interesseløs, men de urolige hendene henger ikke med i skuespillet hennes. Kvinnen har altfor hvite tenner og bruker for mye parfyme, men har absolutt en viss klasse. Plutselig spør hun hvorfor er du her?
– På reise, svarer jeg.
– Hvor?
– Gjennom verden.
Hun gir meg et ironisk smil:
– Morsom replikk som du sikkert har øvd lenge på. Og hvordan går det med verden? Er du forresten venn eller fiende?
– Sannsynligvis litt av begge deler, ler jeg.
Åpningen sitter, jeg er i gang.
– Du har tydeligvis ligget i hardtrening foran denne kvelden, sier hun. – Men instinktet mitt sier at du er trøbbel.
– Da er det kanskje lurest å kutte samtalen med en gang, svarer jeg.
Hun fikler stadig med håret sitt og fukter leppene hver tiende sekund. Benet hennes skumper innat mitt:
– Kanskje jeg trenger litt kaos i livet mitt nå, nettopp med en som deg. Har du noe navn forresten?
Jeg finner på et ord jeg aldri har hørt før og skal til å si Mikanael, men velger i siste liten den kryptiske varianten.
– Jeg har glemt det. Kall meg hva du vil. Og du?
– Chiara. Kall meg aldri noe annet.
Kvinnens smil er ikke lenger ironisk, heller tvetydig. Jeg griper etter glasset, men oppdager at det allerede er tomt. Brunetten snakker videre:
– Jeg spanderer et nytt glass. Rødvin istedenfor øl kanskje?
– Gjør vi noe dumt nå?
– Jeg håper det, sier hun og ler forsiktig.
Vi klinker glass.
– Hvilket land kommer du fra? spør hun.
– Snakker jeg så dårlig?
– Du er ganske god, men de italienske verbene er vanskelige.
Jeg nikker og ler av replikken hennes. Før hun rekker å spørre om opphavet mitt, fortsetter jeg i verdensmann-rollen og doserer anekdoter om livet mitt. Noe er sant, det meste er løgn. Hun skakker på hodet og lytter oppmerksomt, ler på de rette stedene, men selv om munnen smiler, er resten av Botox-ansiktet og de grønne øynene livløse. De forteller at livet hennes snart vil gå helt i stykker og at mye allerede er ødelagt. Her trengs det en annen rolle enn den jeg spiller, og jeg henter fram sjelesørgeren:
– Nok om meg, sier jeg og berører henne lett på underarmen. – Hva med deg? Øynene dine forteller meg at du bærer tunge byrder. Jeg ser at du er redd, Chiara.
Hun blir skarp:
– Hva skulle jeg være redd for?
– Det kan ikke jeg vite, men jeg skulle ta mye feil om ikke du vet det.
– Jeg har alt jeg trenger.
– Det er en løgn, sier jeg.
Hun biter seg i underleppen mens blikket søker utover i lokalet. Det virker som om hun skal reise seg fra stolen, jeg tenker at der gikk jeg for langt, der mistet jeg henne, jeg bør komme meg vekk, men hun leser tydeligvis tankene mine, for hun sier ikke gå. Hun unnskylder seg og sier at hun må en kjapp tur på toalettet. Hun henger fra seg Prada-jakken som for å understreke at hun straks er tilbake.
Jeg har god tid til å tenke igjennom strategien videre, for det tar ti minutter før Chiara er tilbake. Hun har smurt på mer leppestift og gjort ett eller annet med øynene. Vi nipper til rødvinsglasset på likt, og jeg gir henne mitt mest innøvde smil for å berolige henne. Ansiktet mitt og øynene sier ikke vær redd, fortell meg hva du vil, jeg skal lytte til deg og ikke dømme deg. Om litt har hun fått det tillitsfulle blikket til en åtteåring som sitter på pappas fang når hun har hatt en vanskelig dag på skolen.
Hun åpner opp, hun forteller, det er en demning som brister. Bruddstykkene er mange og uten indre sammenheng, men jeg nikker og lytter og sier ja og ha på de rette stedene. Det er triste ting som fortelles. Pengene og rikdommen til tross, Chiara har de siste årene hatt tøffe tak. Hun berører armen min flere ganger, lener seg stadig litt nærmere ansiktet mitt, drikker mer og fortere, snakker og snakker, blir full og gråter.
– Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg forteller deg alt dette, sier hun. – Men det er noe ved deg … Skulle ønske jeg hadde truffet deg før.
Jeg smiler oppmuntrende og gir henne en klem. Hun vil ikke slippe, kysser meg bak øret.
– Du fortjener det beste, Chiara. Virkelig.
– Da vil jeg ha deg i natt, snøvler hun.
Jeg får henne ut i en taxi.
Vi kliner i baksetet.
Ti minutter og vi er framme ved leilighetskomplekset hun bor i. Klasse, ingen tvil.
Hun insisterer på å betale, og jeg lar henne dra kortet. Hun legger det pent tilbake i vesken etter å ha tastet inn 9947.
Jeg bærer henne inn i heisen, mens hun tøyser og ler i fylla.
Vi går inn på soverommet.
Etter ti minutter sover hun tungt og snorker.
Jeg plukker opp klærne mine og lister meg ut i stuen. Vesken hennes ligger slengt på gulvet. Jeg finner to kredittkort, et American Express og et Mastercard, og tar med meg begge. Prada-jakken hennes er garantert verdt minst to tusen euro hos en pantelåner, og jeg legger den i en eksklusiv bærepose jeg finner med påskriften Prada Rinascente Roma.
Jeg tar en taxi hjem til hotellet.
Natten er rolig og uten stjerner.
Jeg gråter.